Ettersom jeg er ute etter å bli ferdig med boken min er det gått ganske sakte med selve boken.
Det er for mye bråk og støy her til at jeg egentlig kan skrive i fred, for å skrive i fred må jeg leve meg fullstendig inn i fortellingen, og for å gjøre det trenger jeg ro. Men, som sagt, MEN.
Alle de jævla bråkete lydene, alle som sytter og sipper. Alle som sloss og all som trakasserer andre i dette hus går meg på nervene. Er det rart jeg skriver som gal når alt jeg ønsker er å vinne konkurransen for å dra min koss og aldri igjen komme hit igjen? Er det rart spør jeg når du frykter og aldri får sove fordi folk har musikk på om natten, bråker alle døgnets tider og ødelegger livet en har? Jeg har i hele fjor brukt tiden på å bygge opp meg selv igjen, og nå skal bittene mine falle i fra hverandre? Kanskje dette er grunnen til at jeg kanskje har en multipersonlighetsforstyrelse (som jeg antar jeg har, siden jeg ikke kan være sikker på egne handlinger lenger). Jeg tror rasseriet mitt har tatt å blitt levende. Hodet mitt gjør vondt, jeg takler ikke dette. Jeg må bort, ellers kan sikkert være ting skje. Jeg vil ikke være her, jeg må bort. Om nav hjelper meg eller ikke, jeg må bort på en eller annen måte, må.. bort…
Jeg sverger, om jeg får første premien på 250 000 skal jeg sørge for å leve livet mitt slik jeg har ønsket. I fred og ro og bli en berømt forfatter utfor norges grenser når jeg har blitt rikkere. Og når jeg er rik nok til å kjøpe min egen øy skal jeg gjøre det og bo et sted uten andre mennesker for å ungå bråket, slik at jeg har et sted å skrive i fred. Så vil jeg reise i verden og oppleve ting, gi penger for å redde dyr (mennesker er for mange av, så de får ikke et øre). Penger som vil gå til forskning for å skape medesin, penger til å skappe mat som kan hindre sult og penger til romteknologi slik at jeg kan utforske universet eller sende graven min ditt med dna slik at jeg kan bli gjennskapt i fremtiden eller av alien.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende