I am smiling, why isn't the mirrage smiling?
I am smiling, why isn’t the mirrage smiling?

Jupp…
En ting jeg har for vanne å bli kalt av venner, bekjente og familie. Jeg er ofte negativ om ting, men opptimistisk i forhold til situasjoner. Ofte er det en ting som er sant. Jeg høres ut som et rass av negativitet, men tenker egentlig positivt om ting.  For eksempel, ta saken til Maria Amelie. Selv om jeg sier ting rett ut og sier alt av negativitet om hva hun gjør, betyr det ikke at jeg er optimistisk for hennes situasjon. Ta også røykebevegelsen, selv om jeg raker på ikke-røykere (eller som noen kalte dem, anti røykere) så burde det ikke tas for hard på siden jeg er en ikke røyker selv. Jeg bare stiller meg selv på lik linje, men jeg er optimist og tror at verden kan være mer åpen om ting og i stede for å motarbeide hverandre, å gi folk muligheten til å være seg selv. Når det gjelder negativitet om folk jeg kjenner, så er det bare fordi jeg kjenner dem for godt. Ah, for en lettelse at jeg er mer optimistisk om folk jeg kjenner en fremmede. Min alkis av en søster f.eks, selv om jeg ser dårlig fremtidsutsikter for henne, så tror jeg at hun kan bli den mest fremtredene og en kulturverdi for fremtiden. At hun vil gjøre forskjell en dag.
Og selv med min agressive bror (som muligens er manisk depressiv), så ser jeg kun en fremtid hvor han rister av seg sinnet og blir en person som kan være bevist på andres følelser og tanker… (okei, kanskje ikke, men jeg tror han i hvertfall vil flytte hjemmefra en vaker dag slik at min syke mor slipper å bli psykisk plaget av hans utbrudd)

Jeg tror tilogmed på meg selv, til tross for min depressive tilstand de siste 15 årene, hvor jeg har hat frykt for andre mennesker etter alt jeg har opplevd, til og med å dø innvendig og føle at eneste veier å gå var selvmord. Men jeg har alltid vært optimistisk, om jeg bare overlevde barndomen og flyttet ut så ville mitt liv bli mye bedre. Optimistiske meg hadde rett. Jeg har kortsluttet det siste året bokstavelig talt siden jeg flyttet ut, men jeg har fått min frihet. Jeg kan endelig tilate meg selv å se lyst på fremtiden. Alt som hadde bygd seg opp har forsvunnet ved å gi meg selv fred. Ingen som slår i vegger med hammer, river ned døren, jager en med øks eller tar sengen. Ingen som utøver vold. Ingen som raker ned på en til enhver tid. Jeg er optimist i forkledning. Jeg er håpefull mot alt. 
Jeg angrer ikke på livet mitt siden det har gjort meg slik jeg er, gitt meg forståelse mot alt jeg vet, lært meg å beskytte gleder i mitt liv. Jeg er ikke for stolt til å unnskylde teite ting jeg har gjort, jeg tror på en bedre fremtid. Ikke bare for meg, men for alle. Jeg har kanskje ingen tillit til andre mennesker, men jeg prøver å åpne meg for andre. Å vise tillit er noe jeg er dårlig til, men jeg er optimistik.
Jeg vet at verden går under en dag og at jeg dør, men det betyr ikke at jeg ikke kan gjøre noe for å forbedre verden, hjelpe og gjøre noe. Det er nå som betyr noe, fremtiden er hva den er. Fremtid. Jeg tror at folk kan gjøre en forskjell. Jeg tror på alle, for jeg vet at selv om man ikke stoler på folk, betyr det ikke at folk er onde. Jeg er på en måte litt naiv til andre mennesker, viser tillit mer en jeg burde. Men når det kommer til meg selv er jeg luket med sju segl og tretusen demoniske voktere omkring. Å være åpen er bare et nytt steg for å komme videre i verden. Smått prøver jeg det ut, men jeg tror på det. Verden, folk og fremtiden.

smile

Hva en som ligger i vente så er jeg optimistisk, selv om jeg kan høres negativ ut. ^^

Tips oss hvis dette innlegget er upassende