Hvert år skjer det samme.
Bursdag.. Min bursdag av alle ting.
Nervøst tenker jeg frem i tid… enda noen dager. Utrolig nok forstår jeg ikke andre. Hvert år samme vise… jeg leger meg deprimert i ukene før, og sipper meg i søvne.  Aldri har bursdagen min vært min dag. At andre har bursdag på samme dag og i tillegg er din flere år eldre bror burde ikke gjøre det vanskelig. Spesielt ille siden Ingen brydde seg i fjor.
Jeg blir alltid deprimert av bursdagen min.
Da jeg var liten brydde alle seg om broren min. Jeg husker en bursdag at jeg bare gikk og gjorde andre ting fordi jeg ikke fikk gjort det jeg ville. Ikke at noen brydde seg. Siden ingen lette etter meg og jeg tilslutt tenkte at alle var dratt gikk jeg for å se meg om. Familie. Bilder. Sukkende spilte jeg med. De ville ha sinne latterlige bilder. Jeg har aldri likt bursdagen min. Det er ikke min egen og aldri har jeg sett en person gi meg noe helhjertet. Gaver slenges mildt sagt i tryne på en, ting man ikke engang ønsket, ting man aldri ville ha. Høflig takker man selv om en 6 åring ikke har bruk for mange 10 kroners glass…  er leker liksom for dyrt? Patetiske barbidukker man kun åpner en gang. Rynker på nesa invendig og latter som det er noe. Når alle har dratt tar man alle dinosaurene sinne og kaster barbidukken inn til søstren sin. Ekkle porselens dukker, slik som i skrek filmer. Men det er ikke for ille med en skummel statue man får marerit av… ikke at jeg noengang fikk det, men fantasien min gikk løpsk i våken tilstand.

Jeg husker den eneste gangen jeg var glad for en bursdagsgave, den var min egen.
Fullstendig uselvisk i forhold til alt annet jeg har fått, ikke hadde den noen priss heler. Det verste var at det ikke var fra noen jeg kjente. Det var et pitza sted som delte det ut til bursdagsbarn. Det var første gangen jeg var glad. Selv om alle andre var omkring og gjorde honører til hverandre, mens man stille tenkte “det er det fineste jeg har fått”. Hvordan jeg gledet meg hver gang jeg drakk vann eller brus av det glasset. Det varte ikke lenge… min eneste uselviske gave ble knust av min søsters raseri. Kaste for over hele rommet før den knustes.. knustes over hennes krav på ting jeg ikke hadde noe viten om. Som hun senere fant andre steder.  Jeg husker hvor sakte det gikk… hvordan jeg tenkte at jeg ønsket å redde den. Knasset… hvordan jeg stirret sjokkert på den og hadde lyst å stri gråte.

Spesielt etter det hatet jeg bursdagen min.
Aldri igjen har jeg fått en gave som har rørt meg på samme måte.  Hvert år var en lidelse. Bursdagen var ikke en gledens dag. Det var en dag hvor andre bare ga litt og tok mye.  Hver gang jeg tenkte på glasset snøret halsen seg sammen. Jeg hadde lyst å gråte.  Skuffet over at følelser kun ble knust, glede var til for at man skulle lide åpenbart. At jeg hadde tillat meg selv en liten glede hadde såret meg siden jeg lot meg selv være litt glad. Var det så egoistisk og dumt å føle? Fikk jeg ikke engang lov å være glad for noe jeg fikk uten hensikt? Noe så teit som et glass.  Jeg hadde bare lyst å være glad for noe.

Jeg husker godt den natten da den var knust.
Hulket meg stille i søvn. Såret var alt kuttet og det gjorde vondt. Veldig vondt. Jeg gråter enda ved tanken. Det er så latterlig at et glass skal bety så mye for meg, men det gjorde det. Jeg hadde til og med gitt den et navn. Jeg gjør det kun med enkelte ting. Og den var spesiel nok.

Etter det var jeg sikker på at jeg ikke ville feire bursdag noensinne igjen.
Dagen var trossalt ikke min. Jeg hadde ingenting der å gjøre… det var ikke mitt liv, min bursdag. Masken holdt jeg, skuespill… sårene i sjelen var derimot dypere en noe menneske kunne se. Ofte så jeg folk i øynene og tenkte, ser du ikke hvor vondt jeg har det? Men jeg skjønte fort at folk ikke brydde seg. Jeg var en ingen. Ingen vil vite hva jeg liker, hva jeg ønsker, hva jeg drømmer. Jeg er vel ikke så interessant.

Bursdagene kom og gikk, men når min kom ble jeg stille.
Jeg hatet å feire… jeg var alltid alene, ingen som så meg. Når folk spurte hva jeg ønsket meg, sluttet jeg å gi svar “Jeg vet ikke” var alt. De ville ikke oppfylle mine ønsker uansett hva jeg sa. Og det var heler aldri jeg som valgte feiring sted. Pitza? kakker? Hvorfor spør aldri noen hva jeg vil? Det var plagsomt å tenke slik… og bursdagen ble en deprimeringstid. Hva var jeg verdt? Jeg begynte å bitte andre med ord. Bursdag er for meg tabu. Jeg hadde vært glad om noen tok hensyn å bare ga meg noe fra hjerte… ga meg noe jeg ønsket… ga meg et smil…
Fjernt så jeg på mennesker.
Alene blant sauer… en ulv i fåreklær. Jeg har aldri likt bursdagen min. Utennom de gangene jeg ikke feiret. To år uten feiring… forsvant fort i glemme boken. Ingen som sendte melding. Ingen som sendte kort. Og ingen som ringte.  Jeg hater dagen. Bursdagen… den er så i veien. Hva skal jeg si om noen spør “når er bursdagen din?”. Jeg har ikke lyst å si det… det er ikke noe jeg har lyst å dele. Den er en skam i mitt liv. Hvert år ødelegges den mer.  I fjor var jeg til og med på sykehus. Ingen hadde sendt brev eller noe. Deprimerende siden jeg ikke hadde blitt godt kjent med folk rundt den tiden.  Å flytte et nytt sted er jo ikke akkurat lett.
Ingen støtte fra noen… alle bare så sinne egne veier.

Jeg angrer på den dagen i mitt liv. Hver dag jeg har bursdag.

Ingen kan si at jeg ikke kan klage… hver bursdag har hitil vært den verste i mitt liv.
Det er deprimerende å tenke at jeg ikke klarer å være glad på mine egne vegner, men hvorfor skulle jeg når jeg vet den er alene? Ensomhet er som sagt å lengte etter noen, ikke være alene. Er det ensomt å ønske at noen skal streke hånden ut en gang i blant?Er jeg ensom om jeg ønsker at noen skal røre meg selv om jeg ikke trenger det?

Kanskje jeg er blitt sentimental eller noe.
Men… jeg tenker det er greit å forklare mitt hat til bursdagen min, hvorfor jeg ikke vil feire og hva jeg føler i det hele tatt.
Jeg er aldri deprimert, den eneste tiden er rundt bursdagen min. Derfor er det så mye mer irriterende og deprimerende.
Kanskje ting kunne vært annerledes, men det er det ikke.

*roar*
Føltes bra å skrive det ut. :)
Men ser frem uten tvil til flere sorgfulle dager. Jeg er mer nervøs for bursdagen min en, en eksamen av noe slag. Det sier litt.
Håper alle som har bursdag har en kul en, jeg satser på å ikke være alene i år med en katt. :D
(muligens noen rare folk å, men har ikke lyst på mennesker rundt meg. Jeg blir bare deprimert om jeg inviterer folk.) :’(

Tips oss hvis dette innlegget er upassende