Forakt…

… det er en ting som ikke kommer ofte, spesielt ikke i mine øyne. Det er vanskelig å finne denne typen for hat. Jeg vet hvor kalde øyne jeg får når jeg ser på noen med forakt og den personen vil aldri bli verdig å kalle et menneske igjen i mine øyne. Jeg synes synd på dem, men hate vil aldri forsvinne.

Jeg vet ikke med alle, men når jeg blir rasende er det kun i forakt. Det som kommer ut av øynene mine er direkte hat til den jeg forakter.

Mange har sagt, “Hvis blikk kunne drepe så hadde ****** sitt drept”. ^-^

Det er ikke mange ting som kan få meg til å hate eller forakte, men jeg vet om om en ting det ikke finnes tilgivelse for.

Forskjellsbehandling spesielt som en av dem!

Jeg tåler heler ikke mennesker som ikke står for den de er som person, men det er noe anett.

Forakt er noe man ikke skal gjøre med et lett hjerte, og uten medfølelse kan man ikke håpe at verden kan bli bedre.. det er synd på de som tror de er bedre, men som ikke ser hva som er før de har visnet.

Forakt… det er det man kan kalle for ekte hat.

Det finnes hat og sinne, og ekte hat kommer av forakt.

Verden burde ikke lide lenger under våre byrder.

Selv i forakt burde man ha evnen til medlidenhet, ellers vil man drukne i sorgene og sinnet til sinne egne følelser… vemmelse, hat, raseri… er det virkelig verdt det å drukne seg selv slik? Hvis man godtar det er man jo ikke bedre en de man forakter.

Man er ikke bedre en de man forakter heler, bare ikke som dem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende