Alt i alt kan jeg vel bare si en ting. Jeg har reddet det jeg bryr meg om så langt.

Derimot… om vgb forsvinner vil det være like deprimerende som når listefeber forsvant… sukk…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://nurv.vgb.no/2011/02/20/underskriftskampanjen-for-vgb-skaper-engasjement/

Listefeber er borte og nå skal vgb bort og? NEI, vi må stå i mot dette! Vi kan ikke la dem fjerne noe så bra som vgb, vi betaler jo penger og. Skal alt forsvinne? Hvorfor gjør de dette? ARG!!!!

Fuck, om æ ska redde alle innleggan mine vil det ta evigheta. Har over 200 posta her… gaaaaaaaaaaahhh.
Dem får ikke legge ned vgb før æ har redda alt æ har skreve, det e for brutalt at dæm gjør det her. Mange av bildan har æ ikke andre steda en her. Kan ikke miste det. Må redde alt for sikkerhets skyld.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette jeg vil fortelle dere er noe kanskje ingen ville trod om meg, men det er en sannhet som jeg ikke flykter fra, og endelig har kunne innrømme uten problem. Ikke at jeg viste at jeg var det før, men det føles ganske riktig å godta det, fremfor å føle seg slik, så etterlatt fra den jeg er.

Jeg er en Misanthrope.

Noen ville kanskje aldri trodd det, mens andre kanskje hadde mistenkt det ut over det jeg sier og slikt. Dette er ikke noe å frykte, det er ikke noe å hate, men en del av meg jeg aksepterer og godtar. Hvorfor skjulle en del av meg selv som betyr så mye for mitt liv? Det er jo derfor jeg holder avstand fra andre mennesker så mye. Det er derfor jeg ikke takler å være nært et annet menneske.

Å inse hva jeg selv var har gitt meg en grunn til å smile.
Verden er et helvete uansett hva som skjer, jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg tenker dypt og går i mørke klær, sorte klær ofte. Aldri har jeg tenkt meg selv som det, men det er mulig jeg faktisk er det. En goth.

Goth og misanthrope, en passende kombinasjon for et menneske som meg.
En som ikke kan være med andre, en som ikke erkjenner andre som min rase. Misanthrope er noe mange gothiske mennesker er, og ved å forstå denne delen av meg forstår jeg hvorfor det føles så rett. Å være som andre, å gjøre ting man hater, å prøve å være som andre, det er kvalmende, og det eneste jeg har villet er å være meg selv. Misanthrope eller goth, jeg er i hvert fall ikke en emo. Det er mange ting som slår meg, og mange ting jeg forstår bedre ved meg selv nå. Denne insikten er noe jeg faktisk har trengt for å forstå meg selv, noe jeg har trengt for å forstå hvorfor jeg ikke kan være venner med alle.
Det er på grunn av alle menneskene jeg hater og ikke har tillit til.

Som den sky slangen jeg er, holder jeg hogtennene mine og meg selv unna andre så mye som mulig, men bitter den som rører meg, for tillit er noe jeg ikke har. Alle som er Misanthrope er en slange mot en annen, men alle misanthroper er i stand til å forstå hverandre. Jeg lurer på om det er andre Misanthroper, goth som meg i denne by… det hadde vært fint med noen man kunne si meninger til som forsto.

Å imitere mennesker. Det er det hele livet mitt har føltes som så langt, og jeg tror ikke jeg kan forandre det. Kan jeg forandre fremtiden min for å tilpasse meg til mitt nye liv? Jeg trenger i alle fall et sted hvor jeg kan være alene i min ensomhet og nytte freden jeg søker. Ah.. om bare jeg kunne fly fra denne jord.

Jeg forstår at tankene kanskje ikke er akseptable, men jeg vil ikke forandre meg.
Jeg håper folk kan akseptere min vei, mine meninger og la det være med det, uansett hva de gjør og sier så vil det ikke forandre noe. Mitt hat er endelig, men det betyr ikke at jeg vil hate de jeg kjenner. Bare at jeg vil hate folk for det de er, hate meg selv for denne kropp jeg har.
Men jeg aksepterer dette liv, for respekt er det som er ment for denne jord. Det at jeg er en mianthrope forandrer ikke min natur, det bare fester meg i denne verden med et navn alle forstår. Goth.

Jeg føler ikke at tankene mine er så mørke som de fremstår, det er kanskje bare meg.
Det å finne seg selv er noe enhver kan være glad for, og å finne min plass i denne verden har gitt meg, et sted jeg hører til, om en som en hater, er noe jeg kan smile over. Et sted jeg hører hjemme.

Jeg har endelig funne min plass, mitt hjem, og det alene er grunn nok til å smile.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ettersom jeg er ute etter å bli ferdig med boken min er det gått ganske sakte med selve boken.
Det er for mye bråk og støy her til at jeg egentlig kan skrive i fred, for å skrive i fred må jeg leve meg fullstendig inn i fortellingen, og for å gjøre det trenger jeg ro. Men, som sagt, MEN.
Alle de jævla bråkete lydene, alle som sytter og sipper. Alle som sloss og all som trakasserer andre i dette hus går meg på nervene. Er det rart jeg skriver som gal når alt jeg ønsker er å vinne konkurransen for å dra min koss og aldri igjen komme hit igjen? Er det rart spør jeg når du frykter og aldri får sove fordi folk har musikk på om natten, bråker alle døgnets tider og ødelegger livet en har? Jeg har i hele fjor brukt tiden på å bygge opp meg selv igjen, og nå skal bittene mine falle i fra hverandre? Kanskje dette er grunnen til at jeg kanskje har en multipersonlighetsforstyrelse (som jeg antar jeg har, siden jeg ikke kan være sikker på egne handlinger lenger). Jeg tror rasseriet mitt har tatt å blitt levende. Hodet mitt gjør vondt, jeg takler ikke dette. Jeg må bort, ellers kan sikkert være ting skje. Jeg vil ikke være her, jeg må bort. Om nav hjelper meg eller ikke, jeg må bort på en eller annen måte, må.. bort…
Jeg sverger, om jeg får første premien på 250 000 skal jeg sørge for å leve livet mitt slik jeg har ønsket. I fred og ro og bli en berømt forfatter utfor norges grenser når jeg har blitt rikkere. Og når jeg er rik nok til å kjøpe min egen øy skal jeg gjøre det og bo et sted uten andre mennesker for å ungå bråket, slik at jeg har et sted å skrive i fred. Så vil jeg reise i verden og oppleve ting, gi penger for å redde dyr (mennesker er for mange av, så de får ikke et øre). Penger som vil gå til forskning for å skape medesin, penger til å skappe mat som kan hindre sult og penger til romteknologi slik at jeg kan utforske universet eller sende graven min ditt med dna slik at jeg kan bli gjennskapt i fremtiden eller av alien.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg lurer nesten på om det jeg tenker, er det mulig?
I det siste har jeg merket det mye oftere, ting jeg ikke kan huske å ha sagt eller gjort, ting jeg er sikker på at jeg aldri ville sagt eller gjort.
Kan jeg likevel ha sagt eller gjort det?
Jeg bekymrer meg litt over det, for hvis det er slik må jeg ha en slags personlighetsforstyrelse. Multipersonlighet kanskje.
Det er en skremmende tanke, er jeg flere en meg selv i kroppen? Hvordan kan jeg si ting og gjøre ting jeg ikke husker? I det siste har det skjedd mye oftere, selv i hverdagen. Har jeg en til meg på insiden? Det er faktisk skremmende å tenke slik. Hvis jeg er flere, hvorfor har jeg aldri sett det før, hvorfor merker jeg det nå? Hvem er jeg egentlig? Er jeg kanskje bare en skygge av meg selv? Hva om jeg egentlig ikke er meg? O.o
Det er underlig å tenke slik, underlig å tenke meg selv som flere, men selv utfor fylla har det skjedd episoder som jeg ikke kan huske. Ting jeg aldri normalt ville sagt, ting jeg normalt aldri ville gjort. Kan jeg ha en multipersonlighetsforstyrelse, og hvis jeg har det er det farlig?

Jeg må jo nesten bare spøre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bahrlong!
Jeg føler meg ekstremt stresset. Pulsen min er normalt over 200 til enhver tid, jeg har sjekket på treningsstudior. Jupp, jeg startet å trene.
Det positive med trening er at pulsen min roer seg noe ekstremt med trening. Fra 200 til 140 eller 130. Personlig er jeg en person som elsker å trene til enhver tid, men da jeg var liten… vel, jeg fant ut at trening og en dum unge ikke hører sammen. Har ventet til jeg følte at jeg ikke ville miste noen form for kontroll over meg selv ved trening før jeg begynte igjen, adrenalin kan tross alt gjøre syke ting med unger, spesielt hvis de tror de er ulv eller hund i friminutene og bitter andre unger (ikke at det gjorde meg noe å banke opp bøller som var 6 klasser over meg, men vel… vold er ikke akkurat løsning på alt).
Uansett, grunnen til at jeg er så ekstremt stresset at pulsen min konstant er høyt er mest sannsynlig det faktumet at jeg bor “hjemme” igjen. Jeg er så stresset at magen min gjør vondt rett og slett, og ikke bare det men hånden min er mest sannsynlig bruket eller noe så jeg kan ikke bruke den skikkelig. Jeg har aldri vært hos lege så jeg er ikke helt sikker på hvordan man bestiler time og hånden gjør mer og mer vondt. Rykter om ungdomsgreie hvor man får 500 kr gratis undersøkelse hos fastlegen har jeg aldri hørt om før noen sa det. Er det virkelig sant? Tenker jeg. Søsteren min har ofte vært syk og hos lege, men aldri fått beskjedd om dette tilbudet, er det noe de skjuler for offentligheten da?

Sykt urolig som jeg er, krampen i magen og i tillegg å retunere til det fantastiske miljøet hvor skriking, roping og vold er en del av hverdagen er for mye for meg. Jeg hadde sverget å aldri flytte tilbake, men søsteren min foreslo at vi skulle flytte sammen. Jeg sa “SVERG at du ikke ombestemer deg om jeg går med på det.” og her er jeg. Søsteren min ombestemte seg i jul etter at en fyr hun ble i lag med spredde tusen løgner om meg. Han sa blant annet at jeg hadde kalt henne feit, noe jeg aldri, ALDRI har sagt. Om noe ville jeg kalt henne dverg, men det er kun privat, når jeg drikker roser jeg henne alltid opp i skyene.
I tillegg har han sagt at jeg har stjelt stygge bamser fra kompisen hans, noe jeg aldri ville gjort. Bamser er noe av det mest barnslige og styggeste jeg vet (derimot vurderte jeg å stjele det fantastiske dragespeilet fordi det var så kult). Jeg vurderte faktisk å si “Om jeg hadde stjelt noe, så hadde jeg ikke tatt patetiske bamser, men dragespeilet i gangen. Men jeg vet hvor dyrt sånt er så jeg ville aldri gjort det.”, men jeg giddet ikke. Om søsteren min stolte mer på en løgner en meg, hva slags vits er det for meg å prøve å overbevisse henne? Hun har alt  bestemt seg for å hate meg og aldri tro meg, så hvorfor skulle hun da høre. Jeg ditcet å pratte med henne så lenge hun drev med løgneren som uten tvil hatet meg uten engang å kjenne meg, for hvilken grunn annet en at han muligens foretrekker kontroll over horene han driver med er det eneste jeg kan se. Ikke at noen er horer, bare at han anser alle kjæringer som horer slik han oppfører seg.
Søsteren min overså også det faktumet at den dusten drev å flørtet med “X”n sin og igjen foretrakk hans ord fremfor sannheten.
SERIOUSLY!!! GAWD!!!
Etter det har jeg ikke ønsket å dra på byen med henne, hallo. Du lar deg bruke, du lar deg villede, du stoler på løgnere, det er ikke noe jeg vil være en del av, lev i løgner om du vil. Bahr!

Så… reddselen for å dø har ikke gitt seg enda.
Jeg sparer penger i en safe slik at i hvertfall jeg kan flytte så fort som mulig, jeg har ikke en jobb enda og jeg vil ikke være for lenge i dette hus. Om jeg vinner bok konkurransen skal jeg flytte for godt og aldri komme tilbake. Stresset har ført til kun en positiv ting, engasjement for å skrive boken ferdig så fort som mulig slik at jeg kan flykte og ungå videre konfrontasjon med familien. Denne gangen vil jeg derimot aldri komme tilbake… uansett hva noen sier, og så vil jeg leve slik jeg alltid har ønsket. Fri fra terror.
Enkelte ganger tenker jeg hvor enkelt det hadde vært å frykte bomber fremfor dette.
Livet er et kaos langt være en døden, og det er ikke slik at jeg vil leve slik heler. Jeg hadde foretrukket en død i ild og inferno, en spennende død fremfor nye år i dette hus.
STRESSS!!!

For meg er dette ragnarok.
Jeg håper på en bedre gjennfødsel etter slutten på denne sitasjonen. Håper jeg i hvertfall får en jobb, håper livet mitt blir mer verdig.
Når jeg er stresset klarer jeg nesten ikke spisse i frykt. GAAA!! Og så er det bare grisekjøtt å spise her. Jeg tåler ikke griss og esser ut av det, når vil det trenge igjennom de hensynsløse drittsekene som kaller seg foreldre? Jeg holder på å spy bare med tanken.
Derimot har jeg ingen planer om å dø av sult fordi jeg ikke tåler maten.
Jeg må bort herifra før… før jeg… jeg vil ikke være her.

Gah…

Puh.
Føles en smule bedre å få det ut, har i hvertfall ikke vondt i hodet når jeg får skrevet ting ut. Mindre å tenke på, mindre stress.
Men det er enda ragnarok, og jeg kan møte det med et kjøligere og roligere sinn nå.

Jeg må komme meg vek, koste hva det koste vil, om alt går skjeis tror jeg at jeg selger alle tingene mine og reiser rundt som en haiker for resten av mitt liv. Det skittne liv på gata er å foretrekke fremfor å fortsete å bo i dette hus. Jeg kan fange mus med hendene, om jeg er desperat nok burde det holde for å overleve. Jeg kvier meg ikke for noen midler å komme meg vek herifra. Kanskje jeg kan gå sørover og. Så slipper jeg noengang å bekymre meg for kulde med livet på gaten. Også kan jeg grave meg en hulle og starte et nytt liv. Et bedre liv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er i mot at tromsø skal bli en same by når det ikke er en eneste same dritt her.

Alle kan norsk så alle burde faen meg være i stand til å lese norsk, dritt i deres patetiske febrilske forsøk på å stjele et land som ikke er deres.
BYEN ER NORDNORSK Å DET SKAL DEN FAEN MEG VÆRE FREMOVER OG!
Om minioriteter har noe å si kan jeg godt bemerke at det er et faktum at det er flere muslimer i byen en samer, fuck samene, la oss heler ha skilt på arabisk. DE har tross alt bedre grunnlag en samene om å kreve deler av skiltene på arabisk ettersom de er LANGT flere.
Jeg er verken same eller araber, men det flertallet i tromsø alltid har vært. Viking.

Om du er i mot samifisering av en vikingby som aldri har vært en same by historisk eller folklig gå hit.

Dette er hva som er på hjerte mitt for nå, og jeg håper folk vil gjøre en kraftig motstand mot det ettersom ingen i tromsø kan samisk utennom en og annen same. Fuck samene, jeg er viking. Om noen idiotiske samifiserende samer er der ute (jeg har noen skittne dråper med samisk blod i kroppen, noe jeg ikke liker men kan bruke som argument for at jeg har rett til å si hva jeg mener om samme stuffs som blir påtvunget andre, slik krisendomen påtvang seg folk og drepte de som ikke ville være en del av det. Jeg er i mot det som går i mot det riktige.)

Det Riktige er faktisk å la ting være som det er og ikke fjerne norsk boken på skolene for å sette alle inn i samiske bøker selv om ingen er samiske eller vil lære seg det.

DRA til finlad om dere absolutt krever å snakke finsk, men ikke kom her og krev at vi skal pratte som dere når det er dere som kommer hit. Integrer dere i samfunnet og ikke skap grunnløse påstander og fiendlighet mellom folkeslag.

Det er fullstendig unødvendig og fullstendig på tryne. Oppfør dere.
Jeg er ærlig om en sak og dere burde da faen meg være i stand til å være ærlige dere å.

Ærlig i den forstand at historisk har Tromsø alltid vært en viking by.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Frem til nå har jeg ikke kjøpt en julegave… ikke en eneste til noen, likevel har jeg klart å gi folk gaver.

Jeg har sett et stjerneskudd nylig som jeg ønsket på, kanskje det vil bli oppfylt snart? Sist jeg ønsket noe på en stjerne om at leken min skulle bli levende og snakkende forsvant den mystisk nok og kom aldri tilbake uansett hvor jeg lette. Stjernene har kanskje en magi over seg og i så fall, burde jeg forberede meg på å ende i en annen  verden? Jeg tror om det ikke er umulig så vil jeg oppleve en annen verden, om ikke på en annen planet, så i hvertfall et annet land.

Dette innlegget skal jo ikke handle om stjerneskudd og ønsker, men mer julen.
Jeg er 21 år og tror fremdeles på julenissen, men dette året tenkte jeg å gjøre noe jeg aldri har gjort. Noe jeg aldri har følt et behov for før og det er å skrive et brev til Julenissen. Ønsker jeg har for denne verden ikke for min egen del en gang. Jeg har gjort nok gode gjerninger i livet totalt til å få et ønske oppfylt og om noe kan jeg i hvertfall ønske noe som kommer til gode for flere en et menneske. Jeg vet ikke helt hva jeg vil skrive, men noe som kan hjelpe alle som er på jorda nå. Kanskje jeg skriver noe egoistisk derimot? Det hadde funket å.

Noe deprimerende jeg har funnet ut i det siste.
Jeg vandrer gledelig rundt i gatene, og alle jeg snakker med sier det samme.
De tror ikke på juleånden. Selv ikke søstren min. De tror ikke på det gode i verdenen, at julen er noe godt, noe man skal glede seg over, noe man kan gjøre for å glede andre, dagen selv den ondeste kan gjøre de hyggeligste ting for andre. Når frender og fiender tar fri og plukker stjerner til hverandre, dagen når ingen skal lide. Hvorfor ingen tror på juleånden? Jeg vet ikke.

Det er trist når folk glemmer gleden ved julen.
Hva julen betyr er mer en mange kan forstå og fate, men budskapet er jo enkelt.
Vær glad, vær snill og gled deg over det du har.

Det beste med julen for min del er mangelen på sol og den evige blå himmelen.
Jeg elsker hvordan stjernene danser, hvordan de synger som krystaller mot jorda.
Slik snø som faller mot jorda gjør, den deilige følelse av kulden når man ligger i snøen og gleder seg over at denne tiden er som en gigantisk sapphir, skinnende, penn og noe alle kan delta på. Jeg har aldri ønsket meg noe mer en å ligge evig i snøen og se mot himmelen. Aldri har jeg ønsket noe som forandrer mitt liv. Muligheten til å se nordlyset danse, stjerneregnet ved nyttår som de fleste er dum nok til å overskygge med rakketer som glittrer foran dem. Jeg elsker vinteren. Å ulle til fullmånen og danse vilt under snø som faller. Å glo på hus og se folk sitte og kjede seg innfor i stede for å nytte verden på utsiden.

Vinteren er herlig.
Vinteren er magisk.
Nissen er virkelig.
Månnen…. jeg liker alt med julen.
Til og med julaften, den gode maten, pinnekjøtt.
Ingenting slår julen på noen måte.

Hver sesong er sin egen, men julen er en gjennfødsel for alle.
Skulle bare ønske at flere gledet seg over julen slik jeg gjør.
At flere kunne se ting man elsker, men aldri gir nok oppmerksomhet.
At flere kunne smile og glede seg, selv alene og vite at stjernene er der og at man er ikke alene, for flere ser dem akkurat som deg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er sant, vår kjære venn listefeber leges ned uten god grunn.
Den meldingen som oppstår når man prøver å gå inn der er denne:

Hei

Ingenting varer evig, og nå er vi dessverre ved veis ende. Listefeber er lagt ned og vil ikke komme tilbake. Har du spørsmål kan du sende en e-post her

mvh
Magne D. Antonsen
VG Nett

HVA HAR SKJEDD?!!!!
HVOR GIKK DET GALT? HVORFOR? HVORFOR? HVOOOORRRRRFOOOORRR!!!!!!
Dramatisk må jeg som er litt sentimental over listefeber grue meg på det faktum at jeg ikke vil kunne finne minne lister igjen.  Jeg vil ikke kunne stemme på andres lister eller møte andre listemakere. Man kan aldri igjen skape revulosjonerende lister. Man har ingenting å febrere over lenger.. hva har verden blitt til?
Dette er en sorgens dag… en SORGENS DAG sier jeg. Vi har mistet en kjær venn på denne side, vår listefeber og vår kjære venn…. om de bare kunne la det leve en stund til, slik at alle kunne tatt farvel (og kopier av sinne lister) før dens tap av eksistens på web. Vi vil savne deg listefeber…

BUHUHUHUHUHUHUHUHUH!!!!
*sipper som en unge som har mistet godteriet sitt*

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et spørmål til alle dere som leser romaner der ute… hvor lang pleier en roman å være? Kan de være 60-100 sider? kan en roman handle om demoner, teknologi, engler og konspirasjon? Være i litt dektektiv stil og samtidig forholde seg som kjærlighetsroman?

Bare et enkelt spørsmål.
Håper på gode svar.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende